Søk
  • Skapande skriving

Fire forteljingar til jul

Oppdatert: 24. des. 2020

Et juleeventyr


av Sunniva Tonning


«Hvor syns du vi skal dra, Pegasus?» spør jeg og ser på ham. Han rister på hodet så den hvite mana flagrer, og vrinsker. Jeg smiler og setter meg opp i salen. Om bare to dager er det julaften, og jeg gleder meg kjempemasse! Til Pegasus har jeg kjøpt et lyseblått dekken med hvite snøkrystaller på, og "Pegasus" brodert på begge sider. Pegasus skritter mot skogen. I dag skal han få bestemme hvor vi skal. Han går raskt og ivrig gjennom snøen.


Om to dager er det et år siden Pegasus ble min. Da han kom travende inn på tunet vårt på julaften i fjor, fikk jeg til slutt lov til å beholde ham, etter masse undersøkelser. Ingen vet hvor han kommer fra, heller ikke hvilken rase han er. Men da han kom gjennom snøen, synes jeg han liknet på en pegasus, og kalte ham det. Pegasus setter opp farten. Den hvite pelsen hans går nesten i ett med snøen. Han går mot favorittstedet vårt. Det er en liten lysning i skogen, og i midten av lysningen står tre steinstøtter i en sirkel. På den ene er det hogd inn en pegasus, på den andre en enhjørning, og på den tredje … hm … Jeg vet egentlig ikke hva som er hogd inn på den tredje. Det ser ut som en hest, men øynene er som på en katt. Den er ikke akkurat hyggelig, men vi liker oss der likevel. Det er ingen andre som vet om stedet, tror jeg. Da ville det sikkert blitt forbudt å være der, eller noe liknende. Pegasus pruster, og får meg tilbake til der vi er nå. Så begynner han å galoppere gjennom skogen, og stopper ved lysningen «vår». Han stamper med hoven, og ser urolig på steinstøttene. Da ser jeg det. Figurene på steinstøttene har fått farge. Pegasusen og enhjørningen er hvite, og den andre figuren er sølvgrå med gule øyne. Jeg grøsser. Hvem kan ha gjort det? Er ikke stedet vårt hemmelig lenger?


Plutselig begynner Pegasus å gå mot steinstøttene. Jeg lar ham gjøre det, men skjønner ikke hvorfor han vil nærmere den ekle figuren med gule øyne. Rett før han trår inn mellom steinene, ser jeg et slags lys mellom den. Jeg drar i tøylene, men for sent. Pegasus går inn mellom steinene, og da han står i midten, sluker lyset oss. Jeg hyler, og hører at Pegasus vrinsker. Så sier en stemme: "Ta det med ro, det er ikke farlig."'

Da vi lander igjen, står jeg ved siden av Pegasus, rideutstyret er borte og det er veldig kaldt. Foran oss er det et hvitt, øde landskap. Jeg ser opp på Pegasus, skvetter bakover og hyler. Han har fått vinger! Forsiktig strekker jeg ut hånda og tar på den ene vingen hans. Jo da, den er ekte. Pegasus ser på meg.

"Vi er i Maredal", sier han.

"P-pegasus? Kan du snakke?" spør jeg skremt.

"Det kan alle dyr", er svaret jeg får.

"Hvorfor er vi her? Og hvordan kommer vi oss hjem?" spør jeg.

"Marene holder på å ta over Pemena, landet vi er i nå, som jeg og alle andre pegasuser og enhjørninger kommer fra. Sakte, men sikkert, utsletter marene dem, og vi må hjelpe dem med å få marene vekk. Jeg ble sendt til menneskenes verden for å finne en person som kunne hjelpe oss med å utslette dem. Marene regjerte her da jeg ble født, og har gjort at det er evig vinter her. De vet at jeg ble sendt til jorden for å finne en hjelper, og de skal prøve å drepe oss. Uten oss er det fritt fram, og marene kommer til å ta over hele Pemena."

Jeg ser på Pegasus. "Hva er marer?"

"Marer er de skapningene som gir deg mareritt. Nå er de blitt så mektige at de snart kan bryte gjennom til menneskenes verden for godt, ikke bare for å gi mareritt, og da kommer alle til å bli som dem. Grådige, slemme, gjerrige og kalde. Alle kommer til å bare tenke på seg selv, og det vil bli evig vinter der også. Bare uten jul. Marene gjør alt de kan for å utslette jula, fordi den lærer menneskene at det viktigste er ikke å få, men å gi."

"Og vi skal liksom bekjempe alle de marene? Hvordan?" spør jeg

"Marene har ei trolldomskule, som er kilden til kraften deres. Hvis den blir knust, kan ikke marene lenger leve, og da kommer sommeren tilbake og Pemena bli et fritt land igjen."


En halvtime senere stopper Pegasus ved et tre. Med mulen skyver han en grein vekk. Jeg holder på å hyle. Under treet ligger en enhjørning. Det renner blod fra to små hull på halsen. Det ser akkurat ut som et vampyrbitt.

"Sånn ser et offer for marene ut", sier Pegasus stille. "Fortennene deres er som på en vampyr."

Jeg blir nesten kvalm av å se på den døde enhjørningen. Jeg ser vekk, og Pegasus skyver greinen tilbake. Det tar ganske lang tid, men etter hvert ser vi en slags by. Midt i byen står det et stort, grått slott.

"Der bor marene, og øverst i det høysete tårnet er trollldomskula", sier Pegasus. "Hopp opp på ryggen min, du må ikke være sliten når vi skal knuse kula."

Jeg setter meg opp, og Pegasus begynner å galoppere. Da vi kommer ned i byen, ser jeg at det er mange enhjørninger og pegasuser der, men alle ser triste ut. Vi går opp til slottet. Det er ingen vakter der som stopper oss. Foran døra sier Pegasus noe på et fremmed språk, og den glir stille opp. Innenfor er alt helt grått, og det er ingen der. Vi går opp en lang trapp, enda en, og en til før i stopper. Jeg ser meg rundt. Vi er i en diger hall, og i enden av hallen er det en smal trapp, sikkert opp til tårnet Pegasus snakket om. Vi setter kurs mot trappa, men plutselig vrinsker Pegasus av redsel, og ut av ingenting hopper en mare. Den har kurs rett mot Pegasus. "Løp!" roper han. "Løp!"

Jeg styrter det forteste jeg kan mot trappa opp til tårnet. Bak meg hører jeg Pegasus vrinske rasende, og jeg snur meg. Pegasus står på bakbeina meg vingene foldet ut til sidene. Forbeina fekter mot maren, som hopper mot ham og setter vampyr-fortennene sine i halsen hans. Pegasus siger sakte sammen på bakken. "Neeei!" roper jeg. Blodet renner raskt fra halsen til Pegasus. "Knus k...", hører jeg ham si, før hodet hans faller mot bakken og han blir liggende stille med vingene spredt. "Pegasus", hvisker jeg, nummen av sjokk.


Maren snur seg mot meg. Jeg ser noe mørkt dryppe ned fra munnen dens. Blodet til Pegasus. Plutselig setter den opp farten og galopperer mot meg. Jeg snur meg og ser mot trappa til tårnet, og kommer på det Pegasus sa før han døde: "Knus k..."

Så fort jeg kan løper jeg opp trappa med maren bak meg. Trappa svinger, og jeg setter opp farten. Endelig er trappa slutt, og jeg kommer til et lite, rundt rom. I midten av rommet står en søyle, og på toppen av søyla ligger det en kule. Jeg løper bort til den, og bråstopper rett foran. Inni kula ser jeg mange hester, både enhjørninger og pegasuser. Pegasus er blant dem. Maren bak meg har kommet opp trappa og er på vei mot meg. Jeg ser en bevegelse i øyekroken. Enda en mare. og enda en. Det er mange her nå . Jeg er omringet. Raskt griper jeg tak i kula. Så blir jeg stående som frosset fast. Scener som viser hver eneste pegasus eller enhjørning som blir drept av marene, vises i hodet mitt. Det er helt grusomt. Jeg rister kraftig på hodet. Nå er marene bare et par meter fra meg. Med all viljestyrken jeg har, fortrenger jeg bildene i hodet. Jeg løfter kula over hodet, og med all min kraft kyler jeg den mot golvet. KNAS! Kula går i tusen biter, og marene rundt meg forsvinner helt plutselig. Opp fra restene av kula stiger litt hvit tåke. "Takk...", hvisker den. Plutselig blir alt lyst, og da lyset forsvinner, er jeg i min egen verden igjen, med Pegasus ved siden av meg. "Pegasus!" roper jeg. "Du døde jo i slottet!"

"Ja, men du knuste kula, og da vil alle marene har drept, bli levende igjen", sier han. Jeg ser på halsen hans. Merker etter to små hull vises.


To dager senere sitter jeg ved juletreet. Vi har åpna alle gavene, og nå skal jeg ut til Pegasus med gaven hans. Jeg går forsiktig gjennom snøen og bort til stallen hans. "Hei, Pegasus!" sier jeg. "Hei", sier han. "I dag er det et år siden jeg kom til deg."

"Vær så god", sier jeg og gir ham gaven. Han ser på meg, og jeg kunne sverget på at han smiler. "Tusen takk", sier han.

Plutselig kommer det et lite lysglimt, og jeg får hjertet i halsen. Jeg har fått nok av lysglimt for en stund. Sakte ser jeg mot Pegasus igjen. Han har fått tilbake vingene sine, men vi er fortsatt i stallen. Han ser på meg. "Jeg har alltid hatt vinger, også da jeg kom til deg i fjor. Du syns jeg så ut som en pegasus da, og det var fordi jeg er en pegasus. Skal vi ta en flytur i morgen, eller?"


Bilde: Eirin Støfringsdal






















Pepperkakene


av Ragnhild Tonning


"Fort deg litt da, mamma, du går jo saktere enn en snegle!" Amanda var utålmodig etter å dra til byen og kjøpe julegaver. Hun løp ut til bilen. Etter omtrent ti minutter kom mamma også og satte seg i bilen. Etter omrent en halvtime var de i Førde. Mamma sleit med å finne en parkeringsplass. Det krydde av mennesker og biler. Plutselig kom det en vind som suste rett over hodene deres, og Amanda fikk følelsen av å aldri bli glad igjen. Sekundet etter var det borte. De gikk mot nærmeste butikk. Amanda stanset rett foran inngangsdøra. Hun hadde sett noe skummelt. Et slags skrømt.

"Mamma se der! Jeg så et … et …"

"Det er ikke noe der vennen min, kom nå."

"Men mamma, så du ikke …"

"Det var ikke noe der", sa mamma igjen. Vel inne i butikken, så Amanda det igjen: "Mamma, se der, akkurat nå!"

"Men vennen, har du sovet for lite, eller?"

Amanda hatet at mamma kalte henne "lille vennen", hun var tross alt nesten 11 år. Amanda tenkte at hun sikkert bare var overtrøtt. "Amanda, kom, nå går vi!" sa mamma. Amanda gikk motvillig etter moren sin.

"Vi skal på besøk til den gamle dama som bor rett ved siden av oss når vi kommer hjem! Vi skal gi henne litt julekaker og sånt!"

Amanda hatet å være hos den gamle dama. Hun luktet alltid surkål, og hadde nesten alltid surkål i maten.

"Mamma, jeg tror blir hjemme, jeg er litt sliten."

"Nei men, du må da være med, da blir hun jo så glad!"

Amanda hadde mest lyst til å si: "Jeg driter i om hun blir glad eller ikke, det lukter uansett surkål av henne, og det er surkål i all maten vi får, du vet jo at jeg hater surkål!" Men det kunne hun jo selvfølgelig ikke. Hun fikk bare holde ut noen uutholdelige timer hos den gamle dama. Amanda husket å ta på seg et skjerf som hun kunne stikke nesa ned i hvis det luktet altfor vondt.


Da de kom innafor døra slo surkållukten mot dem, og Amanda fortet seg å stikke nesa ned i skjerfet sitt. De fikk som vanlig surkålsuppe, hvis det var noe som het det, det var i hvert fall suppe som smakte veldig surkål. Etter middagen fikk de en gyselig pai som også smakte surkål. Etter Amanda hadde gulpet ned den forferdelige paien, begynte den gamle dama å fortelle en historie. Amanda lyttet med et halvt øre, men da den gamle dama begynte å snakke om juleskrømt som drar all glede ut av julekvelden, fulgte hun fullt og helt med. Dama fortalte at det bare var én bestemt person, og at hvis den bestemte personen så skrømt, så var det dens oppgave å passe på at skrømtene ikke dro all glede ut av julekvelden. Amanda begynte å tenke. Hvis hun var den eneste som ser skrømtene, da måtte vel hun passe på at skrømtene ikke ødela julekvelden for hele byen! Men det var jo sikkert bare en gammel historie. Hvem trodde vel på noe slikt?

"Nå må vi gå", sa mamma. "Men tusen takk for et hyggelig besøk."

"Jo, bare hyggelig", sa surkåldama.


Da Amanda og mamma kom hjem, var det så sent at de måtte legge seg med én gang. Amanda sovnet på et blunk. Da hun våknet neste dag, var det tett tåke ute. Amanda kjente en liten uro for at det var skrømtene som surkåldama hadde fortalt om som hadde lagd tåka. Hun snudde seg. Da så hun det: en hel hær av skrømt. De hadde hullete kapper og lange kjepper. Ansiktene kunne hun ikke se, men de var skumle nok uten. Sekundet etter var de borte. Hun åpna vinduet på en liten gløtt, men smalt det igjen. Var det ikke to store svarte øyne og en gapende munn hun hadde sett der ute? Skrømtet så skuffet ut. Det snudde, og fløy bort. Skrømtet fløy mot en liten bergtopp, og forsvant bak den. Nå var hun sikker. Helt sikker. Hun forsto hva hun måtte gjøre. Amanda tok på seg en varm genser, og bukse. Hun pakket en sekk med lommelykt, litt mat, noen varme sokker, en ullgenser, og en kikkert. Halvveis nede i trappa møtte hun mamma. Hun sukket inni seg.

"Du er tidlig oppe, jeg var akkurat på vei opp for å vekke deg. Og hva skal du med den sekken?"

"Ehh … Siri inviterte meg på overnatting."

"Og du hadde tenkt å gå uten å si fra?" spurte mamma litt irritert.

"jeg var klar hvis jeg fikk lov."

"Så klart får du lov, jeg må bare sjekke at du har med deg alle tingene du trenger."

"Nei mamma, jeg har med meg alle tingene, jeg har dobbeltsjekka."

"Ja, men jeg vil likevel sjekke. Men hva er dette, kikkert, lommelykt … ?"

"Ehh, vi må passe lillebroren hennes, så vi skal leke spionklubb med han."

"Aha, skjønner."

Mamma la sekken tilbake. Amanda tenkte at mamma måtte være helt dum som gikk på den spøken med lillebroren til Siri. Siri hadde ikke lillebror engang.

"Mamma, bare gå og legg deg igjen du, jeg fikser frokost selv."

Da Amanda endelig var alene, pustet hun lettet ut. Hun gikk ut i gangen og tok på seg jakke og sko, og puttet en regnbukse i sekken. Hun begynte så smått å gå, hele tiden med blikket festet på den lille bergtoppen skrømtet hadde forsvunnet bak. Det så ganske langt ut å gå.


Amanda sto ved foten av berget. Hun hadde gått i flere timer, og var ganske sliten. Berget var ikke så lite likevel. Hun satte foten på en stein, men skled. Hun prøvde igjen. Denne gangen skled hun ikke. Hun begynte forsiktig å klatre. Da hun omsider nådde toppen, pustet hun ut. Det hadde vært slitsomt. Hun kikket forsiktig over på den andre siden. Hun fikk helt sjokk, og holdt på å falle ned. Det krydde av skrømt der. Hun tenkte at hun måtte finne en svakhet ved skrømtene. Hun tenkte og tenkte, og til slutt kom hun på noe som kanskje kunne være en svakhet. Hvis skrømtene dro all glede ut av julekvelden, kunne ikke glede være en svakhet? En glad person burde vel komme forbi? Hun fylte hodet med så mange glade minner hun kunne. Skrømtene kom opp mot henne. Hun holdt pusten, og lukket øynene. Plutselig var det som om det liksom strålte et slags lys ut av henne. Hun åpnet forsiktig det ene øyet. Det var fortsatt et lite lysglimt igjen. Skrømtene vek bort fra lyset og gleden som strømmet ut av henne. Hun åpnet begge øynene og pustet lettet ut. Skrømtene var borte. Hun løp hjemover.


Da hun kom hjem, dumpet hun ned på en stol, mens hun ropte: "Mamma, du aner ikke hva jeg har gjort!"

"Sånn, nå burde julemiddagen være klar." Mamma hadde nettopp satt fram fersk ribbe, tyttebær, surkål, og gode poteter.

"Nam, dette skal bli godt", sa Amanda, og forsynte seg med en dugelig porsjon ribbe, tyttebær og poteter. "Jeg lover, mamma, jeg har ikke snoka i den digre gavehaugen der." Amanda lagde øynene sine store og uskyldige. "Men de fleste av gavene til meg er firkanta og harde."

"Ja, du får åpne en da."

Amanda dro til seg en av gavene, og løsnet papiret forsiktig …

"YESSSSS, Harry Potter bok 1, den har jeg ønsket meg kjempelenge!!!!!" ropte hun da hun så hva som var inni.

"Amanda, vil du ha noen pepperkaker?" spurt mamma.


. . . . . . . . . . . . . . .


"Amanda!"

"Hæ?"

"Kan du legge fra deg den boka litt, Amanda?"

"Nei, Harry Potter har akkurat kommet."

"Ja, men vil du ha noen pepperkaker?"

"Ja takk, men du kan ta dem med hit?"



Juleønsket


av Sunniva Tonning


"Pegasus!" roper jeg. Et høyt vrinsk høres, og så kommer Pegasus til syne på toppen av den lille haugen i havnehagen sin. Snøen virvles opp da han galopperer mot meg, og gjør at han nesten forsvinner helt blant alt det hvite. I det han når fram til gjerdet, gjør han et veldig byks opp i lufta og lander på den andre siden. Egentlig er gjerdet der bare for at det skal se ut som Pegasus er en helt normal hest som må stå inngjerda for at den ikke skal stikke av. Folk ville sikkert begynt å lure hvis han gikk fritt rundt. Det er igjen to dager til julaften, og ett år siden jeg og Pegasus var i Pemena, landet Pegasus kommer fra, og bekjempet marene. Fortsatt kan man se to små merker på halsen til Pegasus, der en mare bet ham. De er der som en evig påminnelse om hva som skjedde to dager før julaften i fjor. Pegasus legger seg ned på bakken og jeg setter meg opp på ryggen hans, rett bak der vingene hans kommer fram hver gang vi er i Pemena, som vi har besøkt mange ganger etter at marene forsvant. Det er bare der vi kan fly ordentlig, uten å være redde for at folk skal se oss. Før fløy vi i denne verdenen også, men da vi hørte på nyhetene at noen påsto å ha sett en flyvende hest, slutta vi med det.


Vi galopperer gjennom snøen mot lysningen i skogen, der steinstøttene med bilde av en enhjørning, en pegasus og en mare står. Nå er forresten bildet av maren borte. Bare en glatt steinstøtte står igjen. Da vi kommer fram, stiller vi oss i midten av sirkelen steinstøttene danner, og venter på lysglimtet som tar oss med til Pemena. Det kommer etter få sekunder, og da det forsvinner, står vi i Pemena, ved foten av Glitterfjellene. Det er vinter her også, men det er ikke så veldig kaldt. Snøen er akkurat som vanlig snø, bare ikke kald, men lunken. Lufta er litt kjølig. En vakker enhjørninghoppe kommer fram fra bak et tre. Den store magen viser at det ikke er lenge før hun skal føde. Og faren til føllet som snart kommer, er Pegasus.

"Hei, Måneskinn", sier jeg og smiler.

"Hei", svarer Måneskinn og ser vennlig på meg. Måneskinn er en helt hvit, veldig snill og vakker enhjørninghoppe som bor i Pemena, og er like gammel som Pegasus. Og nå skal de altså få et føll. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg. Tenk så morsomt det blir å leke med et føll! Og siden moren er en enhjørning og faren er en pegasus, blir sikkert føllet begge deler. Tenk så kult det blir å være venn med en hest som kan både fly og trylle! Men innerst inne skulle jeg ønske at jeg hadde en menneskevenn som visste om Pemena, hva Pegasus egentlig er, og Måneskinn.


Vi har det morsomt hele dagen. Jeg får en lang flytur på Pegasus, alle tre løper om kapp, vi leker sisten, og mye mer. Til slutt må jeg og Pegasus dra. Vi sier ha det til Måneskinn, og lover å komme tilbake i morgen. Da vi kommer tilbake til vår verden, har det blitt ganske kaldt, og jeg hutrer. Vi går raskt gjennom den mørke skogen i taushet. Så spør jeg Pegasus: "Når føllet kommer, kommer du til å flytte til Pemena da?"

Han sukker. "Jeg vet ikke. Det beste hadde vært hvis alle tre kunne bo hos deg, eller du kunne bo i Pemena. Men jeg tror ikke moren og faren din hadde blitt så glade hvis du bare flytta til en annen verden, helt sånn plutselig."

Jeg tenker meg om. "Hvis Måneskinn og føllet bare dukker opp for eksempel på julaften, hvis føllet er født da, tror jeg ikke mamma og pappa har hjerte til å sende dem vekk."

"Vi får håpe det", sier Pegasus og ser opp på den mørke kveldshimmelen. Jeg gjør det samme. Stjernene blinker langt der oppe. Plutselig farer et stjerneskudd over himmelen. Automatisk flyr det et ønske gjennom hodet mitt. Hadde Pegasus eller Måneskinn visst hva jeg ønsket meg, ville de sikkert sett på meg, og spurt: "Hvorfor ønsker du det?"

Og jeg hadde svart: "Hvorfor ikke?"


Neste dag, lille julaften, står jeg tidlig opp og går ut til Pegasus. Han står inne i stallen nå, og hilser meg velkommen med et knegg. Jeg smiler til ham og spør: "Skal vi dra til Pemena? Jeg la igjen en lapp på kjøkkenbordet der det sto at jeg dro til en venninne."

Pegasus dytter opp boksdøra, som ikke var lukka, bare skjøvet inntil. "Jeg føler på meg at føllet kommer snart. Kom, vi drar."

Det er kaldere ute enn i går, og Pegasus løper fort gjennom skogen med meg på ryggen. Jeg holder meg hardt fast i den lange, hvite mana med fingre som er stive av kulde. Snøen virvler opp og legger seg i håret mitt. Pegasus sakker farten da vi kommer til lysningen med de tre steinstøttene. Vi stiller oss i midten, og noen sekunder senere ankommer vi Pemena. Måneskinn hilser oss velkommen med et lykkelig knegg. "Vet dere hva?" spør hun. "I natt drømte jeg at føllet vårt er spesielt. Jeg fikk ikke vite hvordan spesielt, bare at det var annerledes enn andre føll. På en positiv måte." Øynene hennes skinner.

Jeg smiler til henne. "Så bra!"

Vi går ned til landsbyen. Den er utrolig fin. I stedet for hus er det store trær med hengende greiner med små blomster i forskjellige farger, som når helt ned til bakken. Vi går bort til Måneskinns tre, som har lyserosa blomster. Innenfor er det varmt og godt. I en grop i trestammen brenner en lyseblå flamme. På den andre siden av "rommet" er det et forheng av de samme lyserosa blomstene som utgjør veggene. Bak forhenget er det et teppe av myk, lysegrønn mose, til føllet som snart skal komme. På den andre siden av treet er det en liten dør, og bak den er det masse gode ting som bare finnes i Pemena. Jeg har vært her mange ganger før, men jeg blir like overveldet hver gang. Tenk å bo her! Det må være helt fantastisk. Måneskinn har vært hos meg et par ganger, men det er ikke like lett å finne på en unnskyldning for at en enhjørning skal komme og se hvordan du bor, som å finne på en unnskyldning for å være borte et par timer. For å "besøke en venninne". Det er forresten ikke helt løgn heller, jeg og Måneskinn har blitt gode venner. Også denne dagen flyr forbi, og snart må jeg og Pegasus dra hjem.


Hele neste dag må jeg være hjemme. Mamma og pappa syns ikke jeg burde besøke venner på julaften. Pegasus har dratt til Pemena uten meg for å sjekke hvordan det står til med Måneskinn. Jeg går hele dagen og kjeder vettet av meg og lurer på om føllet kommer snart. Så, mens vi spiser middag, eller rettere sagt: mamma og pappa spiser middag, jeg er ferdig for lengst, hører jeg en lyd utenfor, som om noen går i snøen. Jeg kikker ut vinduet og får hakeslipp. Gjennom snøen kommer Pegasus og Måneskinn gående. I midten går et bitte lite, utrolig søtt føll. Et kentaurføll. Kentaurer er dyr med menneskeoverkropp og -hode, som sitter der hestehalsen og -hodet skulle vært. Kentaurføllets overkropp er kledd i en genser av den samme myke mosen som er i treet til Måneskinn, for at det ikke skal fryse.

"Jeg må på do", sier jeg og reiser meg. Før de får svart, er jeg forsvunnet. Jeg tar på meg støvler og går ut i hagen. De venter på meg.

"Det er et hingsteføll. Han skal hete Caspian." sier Peagsus. Jeg klarer ikke å få fram et eneste ord.

"Ønsket mitt gikk i oppfyllelse", smiler Pegasus. "Det må være ganske kjedelig for deg å bare være med hester hele tiden. Når han blir eldre kommer han til å kunne forvandle seg til et menneske og en enhjørningpegasus."

Jeg smiler. "Mitt ønske gikk også i oppfyllelse."



Sofies jul


av Ragnhild Tonning


Sofie gløttet så vidt opp på fosterforeldrene sine. Den eneste lyden hun kunne høre rundt det unødvendig store bordet, var skrapingen fra bestikket. Det var 19. desember, og ikke et eneste tegn på at julaften var om fem dager i det enorme huset. Fosterforeldrene hennes hadde ikke engang kjøpt juletre. Hun kremtet. "Hvem skal vi feire jul med?" spurte hun. Sofie regnet med at fosterforeldrene hennes skulle invitere noen slektninger eller venner.

"Vi skal ikke feire jul i år", sa fostermoren hennes kort. Sofie mistet gaffelen. Skulle de ikke feire jul? Hun hadde ikke kjent fosterforeldrene sine så lenge, men hun regnet da med at de feiret jul! Hun reiste seg brått.

"Hvorfor ikke?!" ropte hun så tjenestepikene skvatt.

"Vi skal ikke sløse penger på juletre og gaver og sånt dilldall, forstår du!" gryntet fosterfaren hennes sint. Sofie satte seg stille ned igjen. Hun spiste fort opp maten sin og ventet ikke en gang på desserten før hun løp opp på rommet sitt. Nå ble fosterforeldrene hennes sinte visste hun, nå som hun hadde gått uten å si takk for maten. Hun la seg på sengen og bestemte seg for å kjøpe sitt eget lille juletre i morgen. Hun kunne bruke de få pengene hun hadde arvet etter de fattige foreldrene sine.


Da Sofie våknet neste morgen, kledde hun på seg, tok med seg pungen med penger, og gikk ned til frokost. Hun spiste maten sin i stillhet, og forlot bordet. Fosterforeldrene hennes brydde seg ikke om hun ble borte noen timer. Hun gikk ut i gangen og tok på seg støvlene og vinterkåpa. Sofie håpet på å få sitte på en vogn som skulle til byen. Hun gikk ut på gårdsplassen og satte seg ned ved porten. Hun begravde ansiktet i kragen, og ventet. Og ventet. Og ventet. Etter en stund hørte hun hovslag, og reiste seg.

"Skal du til byen?" spurte mannen i vogna.

"Ja, kan jeg få sitte på?"

"Du får vel det, da."

Sofie krøp under en saueskinnsfell på benken bak mannen.

"Hva skal en liten unge som deg i byen uten foreldre?" spurte mannen.

"Jeg har ikke foreldre", svarte Sofie.

Mannen så tankefull ut. "Sier du det, ja … Du har sikkert snille og omsorgsfulle fosterforeldre da?"

"Jeg vet ikke helt, jeg." svarte Sofie. "De vil hvert fall ikke feire jul."

Det så ut som mannen hadde fått litt å tenke på. Resten av turen var de stille. Akkurat nå savnet hun foreldrene sine mer enn noen gang. De feiret alltid jul. Med gaver og juletre og julegrøt med mandel i.


Da de var framme ved byen, takket hun mannen, som fortsatt så like tankefull ut, for turen, og gikk for å prøve å finne juletre. Da hun hadde gått et par minutter, så hun en som sto og solgte små, tette grantrær. Akkurat et sånt hun hadde tenkt å kjøpe. Hun gikk bort til mannen som solgte dem. Han så ung ut, han hadde korte hårtuster på hodet, og luktet vondt. Han var nesten litt skummel, synes Sofie.

"Hva er det du vil", sa han surt.

"Jeg … jeg skulle kjøpe et juletre", stammet hun.

"Du ha'kke råd, uansett", snerret han. "Ha deg vekk og slipp ordentlige folk fram."

Bak Sofie hadde det samlet seg flokk med utålmodige mennesker, som også skulle kjøpe juletre. Denne typen trær var visst populært.

"Men jeg har penger." Hun viste fram den lille pungen og helte innholdet ut i hånda. Selgerne og folkene bak henne brast ut i latter.

"Det der er ikke nok til å kjøpe en kvist en gang av dette treet", sa den skumle selgeren. "Flytt deg nå, så seriøse folk som faktisk har penger får komme fram." Han dyttet henne til side. Sofie visste ikke at det skulle være så vanskelig å få tak i et fint juletre.


Hun hadde gått rundt i byen i flere timer da hun innså at det dyre juletreet nok var det eneste å få kjøpt i år. Det hadde begynt å bli mørkt. Hun gikk inn i en butikk og satte seg på en stol. Det var en bokhandel, så hun. Hun reiste seg. Hun kunne vel se litt på bøkene nå som hun først var der. Det var mange fine bøker der. Hun hadde lest noen av dem, men aller mest så hun på en bok som sto i vinduskarmen. Det var en bok om en magisk verden. som mange barn dro til og fikk jobbe for nissen. Barna som var der var glade hele tiden, men det var ikke vanlige barn. Det var helt spesielle, utvalgte barn. Sofie skulle ønske at det var sant. Tenk hvis hun hadde vært et av de barna som fikk lov til å dra til nissen. Hun rev seg løs. Det var jo bare en historie. Hun la fra seg boka. Kanskje hun kunne kjøpe den? Hun kunne i hvert fall spørre hva den kostet. Hun gikk bort til dama bak skranken, og spurte hva den kostet. Den var ikke så veldig dyr. Hun telte opp pengene, la dem på disken, og tok med seg boka ut. Mørket lå tett nå. Hun måtte forte seg hjem. Sofie speidet etter noen hun kunne sitte på med. Men plutselig hørte hun bjeller. Da vognen var framme ved henne, så hun hvem det var. Det var mannen som hadde kjørt henne til byen. Det var som om han visste hva hun skulle spørre om, for han spurte raskt: "Vil du sitte på?"

Sofie nikket til svar og gjespet.


Sofie åpnet øynene. Boka lå på nattbordet. Hun tok den opp, og begynte og lese. Plutselig ble døren revet opp. Det var fostermoren. Sofie fortet seg å gjemme boka under dyna, men fostermoren så den likevel.

"Hva har du der?"

"I... ingenting", svarte hun kjapt. Fostermoren rev av henne dyna, og snappet til seg boka. "Men …"

"Ikke noe men", snerret fostermoren. Hun marsjerte ut av rommet med boka i hendene. Sofie visste hvor hun ville legge den. På det høye skapet i stua. Alt som fosterforeldrene hennes ikke ville at hun skulle legge sine hender på, lå oppå det skapet. Hun fortet seg å dra på seg bukse og genser, og løp ned i stua. Det var ingen der. Oppå det høye skapet kunne hun se litt av boka. Hun dro til seg en stol, og stilte seg på tå oppå den. Den dyrebare krukka som fosterforeldrene hadde kjøpt på en auksjon i London, sto oppå boka. Hun løftet den forsiktig av og tok boka. Men så mistet hun balansen. Hun sjanglet og falt. KRÆSJ! Det var glasskrukka som knuste.

"Å, nei", hvisket hun.


Sofie så de siste sidene av boka brenne sakte opp i peisen. Hun spiste ikke middag den dagen. Med en tung bør over skuldrene gikk hun opp på rommet sitt. Ikke noe jul. Ikke noe juletre. Ikke engang en bok hadde det lille hellet hennes unnet henne. Hun kunne rett og slett ikke tro det. At hun skulle ha en så trist jul. Hun gikk og la seg. Gadd ikke en gang å kle av seg. Det var meningsløst. Alt var meningsløst. Den natten drømte hun. Hun drømte at en stor, brun slede dukket opp utenfor vinduet hennes. Den hang i løse lufta. Hun gikk bort til vinduet, og så ned, på leting etter det som kunne holde sleden oppe. Men det var ingenting der. Så hørte hun en stemme som sa at hun skulle komme og sette seg oppi. Utrolig nok gjorde hun det uten å nøle.


Sofie våknet med et rykk. Senga under henne sjanglet. Og hun var ute. Hun kunne se stjernene og månen. Men så oppdaget hun at hun ikke lå i senga si. Hun lå i en slede. Ved siden av henne lå det to andre barn. En liten, tynn gutt. Han hadde svart, bustete hår. Klærne han hadde på seg lignet mer på noe en veldig uerfaren skredder hadde klipt opp i blinde og så prøvd å fikse igjen. Ved siden av han igjen lå ei jente. I motsetning til gutten var hun høy. Hun hadde et stort, rødt, krøllete hår. Halvparten av ansiktet var dekt av et tjukt skjerf. Hun hadde på seg en fotsid, mørkeblå kjole med sølvknapper i halsen. Sofie ante ikke hvem dette var, hvor hun var, eller hvordan hun kunne ligge i en slede som rett og slett fløy. Hun ristet på hodet. Dette var selvfølgelig bare en drøm. Hun krabbet framover i sleden. Det satt en mann der. Han snudde seg, og Sofie kjente ham igjen med én gang. Det var mannen som hadde kjørt henne til og fra byen. Plutselig falt alle bitene på plass som et puslespill. Dette var mannen som hentet barn, og kjørte dem til nissens verksted. Det var derfor han hadde sett så tankefull ut da hun fortalte han om fosterforeldrene sine. Kunne det faktisk være ekte? Hva om hun faktisk var på vei til nissens verksted? Sofie hadde knapt nok merket at de andre barna hadde våknet. De så minst like forvirret ut som hun sikkert hadde gjort.


Etter en stund hadde Sofie og jenta og gutten fått vite at de faktisk var på vei til nissens verksted, og at de var i en flyvende slede. Sofie hadde blitt kjent med de to barna. Begge to hadde hver sin historie. Jenta med den lange kjolen, som het Anna, hadde bodd på et barnehjem, men i en stor brann hadde hele barnehjemmet brent til grunnen. Hun og de andre barna hadde blitt tatt med til en politistasjon. Så hadde hun sovnet, og våknet opp igjen her. Gutten, som het Lars, hadde gått på kostskole. Siden det ikke var plass på noen av rommene på skolen, måtte han sove i et ekkelt lite skur som dryppet fra taket. I kveld hadde han gått og lagt seg, og våknet opp her.

"Men hva med fosterforeldrene mine da?" spurte Sofie.

Mannen som styrte sleden, Hagbart, kikket seg over skulderen. "Å, ikke tenk på dem. De kommer ikke til å huske at du har bodd i huset engang."

Sofie ble lettet, men også en anelse trist.

"Så, nå er vi her", sa Hagbart. Sleden hadde stanset på en åpen plass. Foran dem var det en gigantisk borg. Den lignet litt på et slott. Ved siden av borgen var det en stor, hvit skog, og mellom noen av trærne var det en trehytte.

"Velkommen skal dere være, barn", sa Hagbart. "Vel, liker dere det?"

"Om vi liker det? Vi elsker det!" utbrøt de tre barna i kor.


Sofie sto i døra til det nye rommet sitt. Det var stort. Det var en himmelseng der, et klesskap, et lite bord, to stoler, og best av alt, en stor bokhylle proppfull av bøker. Det var helt nydelig. Noen timer senere satt Sofie, Anna og Lars i spisesalen. Bordene var ikke formet som rektangler eller firkanter, men som dyr og snøkrystaller. Sofie fant umidellbart sin favorittplass; mellom vingene til en sommerfugl. Lars og Anna satte seg på hver sin side av henne, og satte ned de digre tallerkenene sine, som var fylt med all slags deilig mat. Da de hadde gjort kål på maten, og lovet hverandre at de aldri skulle røre en matbit igjen på minst to måneder, gikk de fra bordet, og lette i minst tjue minutter etter en stue, til de til slutt møtte et tvillingpar som viste dem veien. Klokken elleve gikk Sofie og la seg. Ør i hodet og stappmett. Men det var noe som holdt henne våken den natten. Hun lå og vred på seg i timevis. Til slutt greide hun ikke å ligge der lenger. Hun reiste seg, tok på seg sokker, og gikk ut i den mørke korridoren. Plutselig hørte hun noe. Opphissede stemmer på andre siden av gangen. Hun gikk nærmere. Nå hørte hun det bedre.

"Vi må jo være forsiktige, vi vet ikke hvem det er!" Det var en damestemme. "Men det er jo ikke sikkert han er her, da."

"Det er han, ser du ikke at tulipanen gløder blått?"

"Han er ikke her, han er død, vekk, forsvunnet! Det er en av av lærlingene hans som er her! Et av de stakkars barna han har tatt til seg, som han har bestemt skal bli arvingen hans!"

"Vi må beskytte barna, Lucifan er farlig!"

Hjertet til Sofie gjorde et hopp. Hva var det som var farlig? Stemmene døde hen. Sofie krøp skjelvene til seng igjen. Hun rakk bare så vidt å tenke at det var julaften i morgen, før hun sovnet på et blunk.


Neste dag våknet hun til full julestemning i den store borgen. Det luktet klementiner, kanel og pepperkaker, og korridorene, spisesalen og peisestuene var pyntet med juletrær, kristtornblad, lenker og lys. Hun gikk ned til en overdådig frokost med skinke, julepølse og all slags mat som passer til en julefrokost.

"Wow!" utbrøt Lars og kastet seg over en bolle med smør og syltetøy inni. Sofie hadde helt glemt hva hun hadde hørt i natt. Det ble kveld, og alle barna samlet seg i den største peisestuen. De drakk gløgg og kakao, og spiste pepperkaker. Imens ble det delt ut gaver. Sofie hadde aldri fått så mange gaver før. Det var rett og slett en fantastisk kveld. Hun hadde fått seg noen nye venner også. De to tvillingene som hadde vist henne, Anna og Lars veien til stuen, to gutter som tydeligvis var brødre, og en jente som var veldig sjenert og stille. Sofie pakket opp gave etter gave, og fortærte mer og mer sjokolade. Men midt oppi alt det morsomme merket hun ikke at en liten, mørk skikkelse smøg seg ut av stuen, gjennom gangen, og ut av ytterdøren. Den mørke skikkelsen smøg seg nærmere skogen, bevisst på at ingen så han. I skogen ventet en enda mørkere, enda større skikkelse på ham. Nå hadde skikkelsen kommet helt fram til kanten av skogen.

"Hei, Lucifan", hvisket han.

32 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle

Ollis

 

Skapande skriving

©2020 by Skapande skriving. Proudly created with Wix.com